Vilhelm Krag: Fandango En videoforelesning Vilhelm Kragh: Fandango banner_elvis_vanlig_ugle_2755_1L1430_jpg.jpg Norsk Pål Fredrik Børresen Presentasjon av teksten Vilhelm Krag FANDANGO Ikke Janitsjarmusikk! Stille, I marsjtunge rytmer! Stille, for fan, musikanter! Tsjerkesserinnene, tsjerkesserinnene, la dem blott komme! Inn skal de danse på spede små føtter til dempet musikk fra fjerne gitarer. Surrende, kurrende, kjælende toner, smilende, hvilende, hviskene toner, sanselige søte: Fandango! Dysterrødt skjær om den lyslette dans, skinnende langslør som sølvskyer stryke, bølgende armer seg slynge så myke i dans! Et rødt lite øre, en hvit liten finger, og føtter som lydløse, lynrappe tripper i sobelskinnsdekkenets silkehår sorte. - Og rislende ringlen fra smykker og stene. Og kinner. Og øyne. Fandango! Zerlina, min terne, din hals er så søt, ditt øye så sort, men ditt øye er vått, Zerlina. Zerlina, min terne, din leppe er rød, din kinn er så rund, men din kinn er så blek, Zerlina! Zerlina, min terne, din hud er så bløt, din munn er så frisk. Men - hvi bever din munn, Zerlina? "Akk, herre, det lider mot høstens tid og Persiens roser de faller. Og duggen gråter på nellikens munn, og løvet visner, o herre." Zerlina, min terne, ha takk for din dans og ditt ord. - Lat meg ene. Det visner. Det visner, det visner, det visner, verden den visner, og roser og kvinner, mitt legem og alle de skjelvende nerver visner! Og tiden, den sniker seg langsomt forbi meg, og timene vandrer at grave min grav. Jeg tør ikke tenke - jeg tør ikke leve. Tør ikke dø! Og i denne dødens den nattdype stillhet risler som endeløs heilo-sang. Det visner, det visner, det visn... Musikk, musikk, janitsjarmusikk, den store kinesiske tromme! Lest opp for første gang i 1890. Kom ut i samlingen Digte i 1891 Regnes som et portaldikt for nyromantikken i Norge med vekt på følelse, erotikk og irrasjonalitet. Veksler mellom frie og rytmiske vers, og rimene kommer mer tilfeldig enn det som var vanlig. Vilhelm Krag Nyromantikken Vilhelm Kragh: Fandango Ordforklaringer/sentrale ord Vilhelm Krag FANDANGO Ikke Janitsjarmusikk! Stille, I marsjtunge rytmer! Stille, for fan, musikanter! Tsjerkesserinnene, tsjerkesserinnene, la dem blott komme! Inn skal de danse på spede små føtter til dempet musikk fra fjerne gitarer. Surrende, kurrende, kjælende toner, smilende, hvilende, hviskene toner, sanselige søte: Fandango! Dysterrødt skjær om den lyslette dans, skinnende langslør som sølvskyer stryke, bølgende armer seg slynge så myke i dans! Et rødt lite øre, en hvit liten finger, og føtter som lydløse, lynrappe tripper i sobelskinnsdekkenets silkehår sorte. - Og rislende ringlen fra smykker og stene. Og kinner. Og øyne. Fandango! Zerlina, min terne, din hals er så søt, ditt øye så sort, men ditt øye er vått, Zerlina. Zerlina, min terne, din leppe er rød, din kinn er så rund, men din kinn er så blek, Zerlina! Zerlina, min terne, din hud er så bløt, din munn er så frisk. Men - hvi bever din munn, Zerlina? "Akk, herre, det lider mot høstens tid og Persiens roser de faller. Og duggen gråter på nellikens munn, og løvet visner, o herre." Zerlina, min terne, ha takk for din dans og ditt ord. - Lat meg ene. Det visner. Det visner, det visner, det visner, verden den visner, og roser og kvinner, mitt legem og alle de skjelvende nerver visner! Og tiden, den sniker seg langsomt forbi meg, og timene vandrer at grave min grav. Jeg tør ikke tenke - jeg tør ikke leve. Tør ikke dø! Og i denne dødens den nattdype stillhet risler som endeløs heilo-sang. Det visner, det visner, det visn... Musikk, musikk, janitsjarmusikk, den store kinesiske tromme! Janitsjarmusikk: janitsjarene var ottomanske soldater Tsjerkesserinne: Kvinne fra Nord-Kakasus (ved Tsjetsjenia) Fandango: Spansk dans Zerlina: latinsk preg. Fra Mozarts Don Giovanni Heilo-sang: fugleslag med stor utbredelse i Norge, mest i nord og vest Kinesisk tromme: Kina Alt har med musikk å gjøre. Sobelskinn: eksklusivt skinn, pels fra mår Vilhelm Kragh: Fandango Motiv Vilhelm Krag FANDANGO Ikke Janitsjarmusikk! Stille, I marsjtunge rytmer! Stille, for fan, musikanter! Tsjerkesserinnene, tsjerkesserinnene, la dem blott komme! Inn skal de danse på spede små føtter til dempet musikk fra fjerne gitarer. Surrende, kurrende, kjælende toner, smilende, hvilende, hviskene toner, sanselige søte: Fandango! Dysterrødt skjær om den lyslette dans, skinnende langslør som sølvskyer stryke, bølgende armer seg slynge så myke i dans! Et rødt lite øre, en hvit liten finger, og føtter som lydløse, lynrappe tripper i sobelskinnsdekkenets silkehår sorte. - Og rislende ringlen fra smykker og stene. Og kinner. Og øyne. Fandango! Zerlina, min terne, din hals er så søt, ditt øye så sort, men ditt øye er vått, Zerlina. Zerlina, min terne, din leppe er rød, din kinn er så rund, men din kinn er så blek, Zerlina! Zerlina, min terne, din hud er så bløt, din munn er så frisk. Men - hvi bever din munn, Zerlina? "Akk, herre, det lider mot høstens tid og Persiens roser de faller. Og duggen gråter på nellikens munn, og løvet visner, o herre." Zerlina, min terne, ha takk for din dans og ditt ord. - Lat meg ene. Det visner. Det visner, det visner, det visner, verden den visner, og roser og kvinner, mitt legem og alle de skjelvende nerver visner! Og tiden, den sniker seg langsomt forbi meg, og timene vandrer at grave min grav. Jeg tør ikke tenke - jeg tør ikke leve. Tør ikke dø! Og i denne dødens den nattdype stillhet risler som endeløs heilo-sang. Det visner, det visner, det visn... Musikk, musikk, janitsjarmusikk, den store kinesiske tromme! Musikk er motiv i teksten Avviser de harde, taktfaste og militante rytmene i janitsjarmusikken til fordel for gitarklangene i den spanske fandango. En samtale mellom Zerlina og diktets jeg Oppløsende visningsprosess – påkaller igjen janitsjarmusikken Vilhelm Kragh: Fandango Komposisjon Vilhelm Krag FANDANGO Ikke Janitsjarmusikk! Stille, I marsjtunge rytmer! Stille, for fan, musikanter! Tsjerkesserinnene, tsjerkesserinnene, la dem blott komme! Inn skal de danse på spede små føtter til dempet musikk fra fjerne gitarer. Surrende, kurrende, kjælende toner, smilende, hvilende, hviskene toner, sanselige søte: Fandango! Dysterrødt skjær om den lyslette dans, skinnende langslør som sølvskyer stryke, bølgende armer seg slynge så myke i dans! Et rødt lite øre, en hvit liten finger, og føtter som lydløse, lynrappe tripper i sobelskinnsdekkenets silkehår sorte. - Og rislende ringlen fra smykker og stene. Og kinner. Og øyne. Fandango! Zerlina, min terne, din hals er så søt, ditt øye så sort, men ditt øye er vått, Zerlina. Zerlina, min terne, din leppe er rød, din kinn er så rund, men din kinn er så blek, Zerlina! Zerlina, min terne, din hud er så bløt, din munn er så frisk. Men - hvi bever din munn, Zerlina? "Akk, herre, det lider mot høstens tid og Persiens roser de faller. Og duggen gråter på nellikens munn, og løvet visner, o herre." Zerlina, min terne, ha takk for din dans og ditt ord. - Lat meg ene. Det visner. Det visner, det visner, det visner, verden den visner, og roser og kvinner, mitt legem og alle de skjelvende nerver visner! Og tiden, den sniker seg langsomt forbi meg, og timene vandrer at grave min grav. Jeg tør ikke tenke - jeg tør ikke leve. Tør ikke dø! Og i denne dødens den nattdype stillhet risler som endeløs heilo-sang. Det visner, det visner, det visn... Musikk, musikk, janitsjarmusikk, den store kinesiske tromme! 1. del: Avsnitt 1 – 3 Avviser janitsjarmusikken til fordel for den spanske dansen fandango Dansende kvinner Stemningen er innsmigrende og erotisk, men melakolien er allerede til stede i ”dysterrødt skjær” 2. del: Avsnitt 4 – 8 Dialogen i fem avsnitt bringer jeget fra erotisk begjær til impotent ensomhet. 3. del: 9 – 11 Forfall Legemlig og sjelelig impotens og angst Påkaller igjen militærmusikken, som må tre i stedet for erotikken og sanseligheten som energikilde for jeget. Vilhelm Kragh: Fandango Virkemidler Vilhelm Krag FANDANGO Ikke Janitsjarmusikk! Stille, I marsjtunge rytmer! Stille, for fan, musikanter! Tsjerkesserinnene, tsjerkesserinnene, la dem blott komme! Inn skal de danse på spede små føtter til dempet musikk fra fjerne gitarer. Surrende, kurrende, kjælende toner, smilende, hvilende, hviskene toner, sanselige søte: Fandango! Dysterrødt skjær om den lyslette dans, skinnende langslør som sølvskyer stryke, bølgende armer seg slynge så myke i dans! Et rødt lite øre, en hvit liten finger, og føtter som lydløse, lynrappe tripper i sobelskinnsdekkenets silkehår sorte. - Og rislende ringlen fra smykker og stene. Og kinner. Og øyne. Fandango! Zerlina, min terne, din hals er så søt, ditt øye så sort, men ditt øye er vått, Zerlina. Zerlina, min terne, din leppe er rød, din kinn er så rund, men din kinn er så blek, Zerlina! Zerlina, min terne, din hud er så bløt, din munn er så frisk. Men - hvi bever din munn, Zerlina? "Akk, herre, det lider mot høstens tid og Persiens roser de faller. Og duggen gråter på nellikens munn, og løvet visner, o herre." Zerlina, min terne, ha takk for din dans og ditt ord. - Lat meg ene. Det visner. Det visner, det visner, det visner, verden den visner, og roser og kvinner, mitt legem og alle de skjelvende nerver visner! Og tiden, den sniker seg langsomt forbi meg, og timene vandrer at grave min grav. Jeg tør ikke tenke - jeg tør ikke leve. Tør ikke dø! Og i denne dødens den nattdype stillhet risler som endeløs heilo-sang. Det visner, det visner, det visn... Musikk, musikk, janitsjarmusikk, den store kinesiske tromme! Bokstavrim Og rislende ringlen fra smykker og stener. Lydmalende ord Surrende, kurrende, kjælene toner Gir musikalitet også til formen. Kontraster: hals så søt…øye så sort Leppe så rød…kinn så blekt Vilhelm Kragh: Fandango Tema Vilhelm Krag FANDANGO Ikke Janitsjarmusikk! Stille, I marsjtunge rytmer! Stille, for fan, musikanter! Tsjerkesserinnene, tsjerkesserinnene, la dem blott komme! Inn skal de danse på spede små føtter til dempet musikk fra fjerne gitarer. Surrende, kurrende, kjælende toner, smilende, hvilende, hviskene toner, sanselige søte: Fandango! Dysterrødt skjær om den lyslette dans, skinnende langslør som sølvskyer stryke, bølgende armer seg slynge så myke i dans! Et rødt lite øre, en hvit liten finger, og føtter som lydløse, lynrappe tripper i sobelskinnsdekkenets silkehår sorte. - Og rislende ringlen fra smykker og stene. Og kinner. Og øyne. Fandango! Zerlina, min terne, din hals er så søt, ditt øye så sort, men ditt øye er vått, Zerlina. Zerlina, min terne, din leppe er rød, din kinn er så rund, men din kinn er så blek, Zerlina! Zerlina, min terne, din hud er så bløt, din munn er så frisk. Men - hvi bever din munn, Zerlina? "Akk, herre, det lider mot høstens tid og Persiens roser de faller. Og duggen gråter på nellikens munn, og løvet visner, o herre." Zerlina, min terne, ha takk for din dans og ditt ord. - Lat meg ene. Det visner. Det visner, det visner, det visner, verden den visner, og roser og kvinner, mitt legem og alle de skjelvende nerver visner! Og tiden, den sniker seg langsomt forbi meg, og timene vandrer at grave min grav. Jeg tør ikke tenke - jeg tør ikke leve. Tør ikke dø! Og i denne dødens den nattdype stillhet risler som endeløs heilo-sang. Det visner, det visner, det visn... Musikk, musikk, janitsjarmusikk, den store kinesiske tromme! Et individualistisk manifest Viktig spørsmål: Hvorfor påkaller han janitsjarmusikken og de kinesiske trommene mot slutten? Lykken varer bare et øyeblikk Den er pågående og militant nok til å jage vekk de tunge tankene på forfall og død. Når livet nærmer seg slutten, går vi alle samme veg. Sinnsstemninger Lykke, men også angst, ensomhet og forfall Vilhelm Kragh: Fandango Avslutning Vilhelm Krag FANDANGO Ikke Janitsjarmusikk! Stille, I marsjtunge rytmer! Stille, for fan, musikanter! Tsjerkesserinnene, tsjerkesserinnene, la dem blott komme! Inn skal de danse på spede små føtter til dempet musikk fra fjerne gitarer. Surrende, kurrende, kjælende toner, smilende, hvilende, hviskene toner, sanselige søte: Fandango! Dysterrødt skjær om den lyslette dans, skinnende langslør som sølvskyer stryke, bølgende armer seg slynge så myke i dans! Et rødt lite øre, en hvit liten finger, og føtter som lydløse, lynrappe tripper i sobelskinnsdekkenets silkehår sorte. - Og rislende ringlen fra smykker og stene. Og kinner. Og øyne. Fandango! Zerlina, min terne, din hals er så søt, ditt øye så sort, men ditt øye er vått, Zerlina. Zerlina, min terne, din leppe er rød, din kinn er så rund, men din kinn er så blek, Zerlina! Zerlina, min terne, din hud er så bløt, din munn er så frisk. Men - hvi bever din munn, Zerlina? "Akk, herre, det lider mot høstens tid og Persiens roser de faller. Og duggen gråter på nellikens munn, og løvet visner, o herre." Zerlina, min terne, ha takk for din dans og ditt ord. - Lat meg ene. Det visner. Det visner, det visner, det visner, verden den visner, og roser og kvinner, mitt legem og alle de skjelvende nerver visner! Og tiden, den sniker seg langsomt forbi meg, og timene vandrer at grave min grav. Jeg tør ikke tenke - jeg tør ikke leve. Tør ikke dø! Og i denne dødens den nattdype stillhet risler som endeløs heilo-sang. Det visner, det visner, det visn... Musikk, musikk, janitsjarmusikk, den store kinesiske tromme! Diktet er: Erotisk, mystisk, individualistisk Eksotisk Opptatt av det særegne og sammensatte En reaksjon på tidligere lyrikk både i innhold og form Vilhelm Kragh: Fandango